Forvekslinger

FORVEKSLINGER MED DØDELIG GIFTIG SOPP

Amanita chepangiana kontra hvit fluesopp

Folk som er vant til sopp fra andre himmelstrøk står ovenfor spesielle problemstillinger med sopp i norsk natur. Innvandrere fra Sørøst-Asia er vant til å plukke og spise Amanita chepangiana, som til forveksling likner vår hvite fluesopp (Amanita virosa). Det kan være fatalt å forveksle denne sørøstasiatiske arten med vår hvite fluesopp. I Sør-Europa og Nord-Afrika vokser keiserfluesoppen (Amanita caesarea), som kan minne om vår røde fluesopp (Amanita muscaria). Også her har det skjedd forvekslingstilfeller.

Amanita chepangianaDen asiatiske fluesopparten uten norsk navn (til høyre) er ofte helt hvit, men kan ha et innslag av grått, brunt eller gult. Hatten fra 13-19 cm, og har ingen pukkel eller spiss. Skivene er frie og hvite. Stilken kan være fra 15-18 cm høy, den er hvit, har en stor ring, og kommer opp av bakken med en stor, hvit slire. A. chepangiana er ganske spinkelt bygget. Geografisk er den å finne i Kina og sørover i Sørøst-Asia, samt Nepal. Arten er spiselig, og god. 

Vår hjemlige, dødelige hvite fluesopp (de to bildene under) er svært lik. Den er kritt hvit, men kan få innslag av svakt gul- eller brunaktige farger som eldre. Hatten er uten hudlapper, og den kan ha en butt pukkel. Skivene sitter tett, de er hvite, takkete og frie fra stilken. Stilken er hvit, og ringen er tynn og kan falle av. Nedenfor ringen kan stilken ha hvite fnokker (skjell). Foten er knollformet, med en hvit slire. Hvit fluesopp er dødelig giftig. 

Det finnes ingen spiselig, hvit fluesopp med ring i Norge. Man skal holde seg langt unna denne, for dette kan handle om liv og død. Riktignok er hvit ringløs fluesopp spiselig, men fordi denne likner svært mye på den hvite fluesoppen, skal man holde seg langt unna også denne.

Hvit fluesopp gjennomskåret

Hvite fluesopper

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Den spiselige soppen Amanita chepangiana finnes ikke i Norge. Av hvite fluesopper med ring vokser kun hvit fluesopp i Norge, og denne er dødelig giftig. Det er en absolutt regel: Hold dere langt unna hvite fluesopper!



Sjampignoner versus hvit fluesopp

Det finnes to grupper sjampinjonger: 1) de hvite, og 2) de brune/mørke. Det er de hvite sjampinjongene som er problematiske i forhold til den hvite fluesoppen. 

Hvit fluesopp

Hvit fluesopp

Den hvite fluesoppen er mer eller mindre kritt hvit fra den er liten til den dør. Den kan riktignok få et anstrøk av gult eller gulbrunt på hatten når den blir gammel, like fullt er den temmelig hvit. Som ung kommer den opp av bakken liknende et egg, som snart folder seg ut til en sopp med knoll og slire, stilk med ring (som er spinkel, og kan falle av med alderen), og hatt med skiver på undersiden. Alt er hvitt. Sporene til den hvite fluesoppen er hvite, derfor holder også skivene seg hvite til soppen blir gammel og dør. 

Lukten av den hvite fluesoppen er ubehagelig og kvalmende. 

Hvit fluesopp er dødelig giftig.

 

 

 

Åkersjampinjong


ÅkersjampinjongDe hvite sjampinjongene (mange arter) kan ved første blikk se ganske like ut, men mye skiller dem fra den hvite fluesoppen. De har ikke knollformet basis, og ikke slire. Den store, og gode forskjellen er imidlertid fargen på skivene. Fordi sjampinjonger har svarte sporer, vil selv ganske unge eksemplarer ha fra gråaktige til rosafargede skiver, som etterhvert blir svarte. Dette vil dere se også på sjampinjonger i butikkene, som vanligvis er temmelig unge. Skivene er gråaktige til rosa, og større eksemplarer har svarte skiver. 

I tillegg til dette har disse hvite sjampinjongene en meget behaget lukt (ikke giftsjampinjongen), som minner om mandelkjernepudding. 

Bortsett fra giftsjampinjongen (Agaricus xanthoderma), som kun er svakt giftig og gir magebesvær, er alle de øvrige store, hvite sjampinjongene svært gode matsopper. 


Traktkantarell kontra spiss giftslørsopp

Disse to artene har et visst overlapp i sesong, men den spisse giftslørsoppen er en sensommer/høstsopp, mens traktkantarellen er en utpreget høst/senhøstsopp. Det er svært mange karaktértrekk som skiller dem, og forvekslinger skulle ikke være nødvendig. 

Spiss giftslørsoppDen spisse giftslørsoppen (Cortinarius rubellus) til venstre har vanligvis en spiss hatt, er kjøttfylt, og har gulaktige bånd eller felter på stilken. Skivene (ikke ribber) er brune, med antydning til rødbrunt eller rustbrunt, de er litt fjernstilte, og ikke nedløpende. Stilken har en noe tilspisset basis. 

Denne ekstremt giftige arten vokser først og fremst i gammel granskog, og opptrer enkeltvis eller i små klynger, særlig i august måned. Den er temmelig vanlig.

Traktkantareller












Traktkantarellen (til høyre) har en trakt som går tvers igjennom hele stilken, og er med andre ord hul. Hatten er på oversiden mer eller mindre brun eller gråbrun, og har på undersiden gråaktige ribber som er nedløpende. Stilken er gulbrun.

Traktkantarellen vokser i store klynger og tepper, både i yngre og eldre granskog. Den kan plukkes fram til snø og frost tar den i november/desember måned. 


Keiserfluesopp kontra giftig Rød fluesopp

Keiserfluesopp

Rundt Middelhavet finnes en meget god, spiselig rødlig fluesopp (til venstre). Den heter keiserfluesopp (Amanita caesarea), og er ansett som en delikatesse. Denne har en oransjefarget hatt som vanligvis er uten hudlapper, mens ytterkanten av hatten er stripete. Stilken, ringen og skivene er gule. Keiserfluesoppen kommer opp av en slire. Arten finnes ikke i Norge. 


Rød fluesopp





I Norge er antakeligvis den røde fluesoppen (til høyre) vår best kjente soppart, fordi den må være den vakreste av alle. Fargen på hatten er knall rød, med hvite til gulhvite hudlapper. Disse kan vaskes av i regnvær, og fargen kan også blekes noe - slik at den kan bli mer oransjeaktig. Denne arten har antydninger til striper i hattkanten, men ikke så markert som hos keiserfluesoppen. Skivene er hvite og tettsittende, frie fra stilken. Stilken er hvit og vattret, den har en kraftig hvitaktig ring med skjell i kantene, mens foten har form av en klump (ikke slire!). Arten er giftig.

De to artene er ganske lette å skille. Ettersom keiserfluesoppen ikke finnes i Norge, skal man holde seg langt unna røde/oransje fluesopper. 




Stubbeskjellsopp versus dødelig giftig flatklokkehatt

Foruten de giftige fluesoppene, er det særlig én art vi er svært redde for matinntak av: flatklokkehatten. Det vitenskapelige navnet er Galerina marginata. Den er dødelig giftig. Den kan særlig forveksles med stubbeskjellsoppen, som er en god matsopp.  

Flatklokkehatt

Begge disse artene har en hatt som er hygrofan - det vil si hatten skifter farge avhengig av fuktigheten. Man sier at hatten kan likne på et stekt speilegg. De to artene likner svært på hverandre, i størrelse, farge og utseende.De kan lettest skilles på stilken. Flatklokkehatten (til venstre) har en hudaktig ring som etterhvert blir brunfarget av sporene. Over denne ringen er det ofte et slags melaktig belegg. Nedenfor stilken er det fibre, som er hvitaktige, smale og strekker seg langsetter stilken. Når den blir eldre blir imidlertid denne delen av stilken ofte mørkere brun. Voksested for denne arten er stubber, pinner og døde trebiter, og den liker best gran. Individene kan stå enkeltvis, eller i grupper.


StubbeskjellsoppStubbeskjellsoppen
 - Pholiota mutabilis - (til høyre) er ganske glatt ovenfor ringen. Like nedenfor ringen er fargen blekt brun, og fargen blir kraftigere brun lenger nedover. Stilken til denne arten har skjell eller frynser nedenfor ringen. Som hos flatklokkehatten er ringen først lys, men også denne farges etterhvert brun av sporene. Ringen kan falle av. Arten vokser i tette samlinger på stubber, aller helst av bjørk. 

Bildet nedenfor viser også stubbeskjellsopp, med den hygrofane hatten. 

Stubbeskjellsopp

Bruk en god soppbok, for å bestemme - og skille - disse artene!!


FORVEKSLINGER MELLOM GODE OG USPISELIGE SOPPER (IKKE GIFTIG)

Steinsopp versus gallerrørsopp

Disse to artene kan likne på hverandre. Ingen er giftige, men mens steinsoppen er en delikatesse, er gallerørsoppen svært vond. Begge er rørsopper, kan ha omtrent samme farge på hatten, og være like store. Det er imidlertid to gode skilletegn:

Stilken
Mens den øvre delen av stilken hos steinsoppen har et fint, lyst åremønster (nederste bilde), har den øvre delen av stilken hos gallerørsoppen et grovt, brunaktig åremønster.

Smak
Mens smaken hos steinsoppen er mild og behagelig (den kan spises rå), er smaken besk og vond hos gallerørsoppen. Den sistnevnte arten er ikke giftig, bare fryktelig vond. Det er derfor ikke farlig å smake på den.

GallerørsoppGallerørsoppen (Tylipilus felleus) til venstre har et grovmasket årenett på den øvre del av stilken. Rørlaget er til å begynne med ganske hvitt, men blir hos eldre eksemplarer fra rosa til skittenrosa. Rørmunningene er ganske vide og kantete. Hatten kan bli opp til 15 cm i diameter. De vokser ofte enkeltvis, men kan forekomme flere i nærheten av hverandre.

SteinsoppSteinsoppen (Boletus edulis) har på bildet til høyre en ganske mørk brunfarge, men denne kan være betraktelig lysere. Det er flere arter av dem (steinsopp, bleklodden steinsopp, rødbrun steinsopp), men alle har det lyse åremønsteret på stilken. Og alle smaker mildt og behagelig. Diameteren hos steinsoppen går vanligvis opp mot 20 cm, men hele 40 cm store eksemplarer kan også finnes. De kan derfor bli en god del større enn gallerørsoppen. Rørlaget hos steinsoppen er til å begynne med hvitt, senere blir det gulaktig og til slutt mot det gulgrønt. Rørmunnningene er trange. Steinsopp kan vokse i svært mange eksemplarer tett ved hverandre. 

 




Ekte versus falsk kantarell

Den ekte kantarellen (Cantharellus cibarius) er én av de fem sikre soppene, fordi den er lett å kjenne igjen, og knapt kan forveksles med giftige eller uspiselige sopp. Gullmosehatt (Gerronema chrysophyllum) kan imidlertid likne, det samme kan engvokssopp, samt falsk kantarell (Hydrophoropsis aurantiaca).

Ekte kantarell
Den ekte kantarellen (til venstre) er av farge blekgul, gul eller eggegul, og glatt. Det gjelder hele soppen. Som ung kan den ha innrullet hattkant, og hele soppen kan etterhvert bli noe traktformet. På undersiden av hatten er det langt nedløpende og gaffeldelte ribber med tverrforbindelser. Kjøttet i både hatt og stilk er fast og nesten hvitt. Arten finnes ofte i store forekomster, og har mykhorizza (sopprot) med mange arter trær. Lukten av soppen er behagelig, og kan minne litt om aprikos. Smaken som rå er litt skarp, med dette forsvinner ved tilberedning.                                                                                                                                                                                                                            
Falsk kantarell


















Falsk kantarell (over til høyre) likner av utseende på den ekte, men er en skivesopp. Disse skivene kan løsnes fra hatten. Fargen er over mot det oransje, og hatten har en matt overflate (ikke glatt, som den ekte kantarellen). Stilken er ganske tynn, kjøttet er løst og går i farge over mot det oransje. Den vokser ofte enkeltvis, som en saprofytt i barskog. Falsk kantarell trives i og etter tørre somre. 

Traktkantarell versus slimmorkel

Traktkantarellen (Cantharellus tubaeformis) er en meget god matsopp, mens slimmorkelen (Leotia lubrica) er uspiselig. En forveksling er ikke farlig, ettersom slimmorkelen ikke er giftig. Begge de to artene står i klynger, og er først og fremst å finne sent på høsten. De vokser i samme terreng. Det er størrelse og stilk som er lik på de to artene. Hattene er svært forskjellige, og artene skilles enkelt på disse. 

Traktkantareller

Traktkantarellen (til venstre) har en brunaktig farge på oversiden av hatten. Ribbene, som er gaffelgrenede, er nedløpende og oftest ganske lyst grå. Ofte er det et skarpt fargeskille mellom ribber og stilk. Den sistnevnte har gjerne samme farge som oversiden av hatten, eller er noe mer gulaktig. Hele soppen er tørr. 

Traktkantarellen er tynnkjøttet, og har en trakt som går tvert igjennom hele soppen. Stilken er med andre ord hul. Hattkanten er ofte bølget eller kruset. Lukten er behagelig og fruktliknende. 

Til sammenlikning er slimmorkelen (bildet under) temmelig geléaktig. Hatten, eller luen, har fasong som en sadel, med en innbøyd og foldete kant. Fargen er gulaktig, med innslag av grønt. I regnvær blir soppen temmelig slimete, derav navnet.

Slimmorkel

Traktkantarell versus gullmosehatt

De to artene traktkantarell og gullmosehatt likner hverandre til forveksling. Sett ovenfra kan de knapt skilles. Begge har trakt eller navle, og omtrent samme farge på hattens overside. Fargen på stilken kan være identisk, og begge har nedløpende skiver (gullmosehatt) eller ribber (traktkantarellen). Begge artene vokser i klynger. Det som skiller dem er imidlertid følgende:

Gullmosehatten vokser kun på morkne stubber og stokker. Den har skiver (ikke ribber), og fargen på disse er lysende gull- til oransjegule. 

Traktkantarellen vokser først og fremst på bakken, men også denne kan finnes på stubber og røtter. Den har ribber, som er gaffeldelte og har tverrforbindelser, og de er langt nedløpende. Fargen på ribbene er grågul.

Traktkantarellen er en meget god matsopp, mens gullmosehatten anses å ha en spiselig hatt, men for seig stilk til at denne har matverdi. 

Gullmosehatt og traktkantarellGullmosehatt og traktkantarell

På begge bildene ovenfor er gullmosehatten avbildet til venstre, og traktkantarellen til høyre.


Røyksopp versus ung fluesopp

Alle røyksopper som er hvite inni, og faste, er spiselige. Det er derfor en grei gruppe med matsopper. Man kan imidlertid forveksle en røyksopp med en ung fluesopp, fordi disse kommer opp av bakken med et ytre hylster - som en liten ball. Da likner disse fluesoppene på røyksopper. Dette ytre hylsteret kan være glatt, eller vortete. Når fluesoppen vokser, vil dette hylsteret hos rød, brun fluesopp og panterfluesopp sitte igjen som hudlapper på hatten. Hvit og grønn fluesopp har som regel ikke hudlapper på hatten. 

Bildene nedenfor viser øverst en vorterøyksopp. Den er temmelig hvit, og vortete. Neste bilde viser en ung brun fluesopp. Vi ser antydninger til skjellkranser nederst på stilken, og en vortete hatt. I fasong kan disse to artene likne hverandre. På bilde nr 3 nedenfor, er de to artene vist ved siden av hverandre. 

For å være sikker på identifisering, skjærer man igjennom soppene, og sammenlikner struktur (nederste bilde, nr 4). Da ser man at vorterøyksoppene ytterst til høyre er helt homogene inni kjøttet, mens den unge brune fluesopp (nr 3 og 4 fra høyre) har antydning til hatt, skiver og stilk. Dessuten ser vi en antydning til farge under det ytre hylsteret på hatten.  

Vorterøyksopp